Naive og mindre lure....

..var vi da vi trodde det var bare å spasere gjennom passkontrollen og inn i Ghana. Dette er historien om da naive Gunn og Kenneth, uforbredt for komplikasjoner, skulle ut av flyplassen i Accra.

Flyturen fra Istanbul var på syv timer, og siden ”kinoen” på flyet ikke virket ble det en veldig lang og kjedelig tur. Vi var derfor kjempeglade da vi landet i Accra før tiden og endelig kunne komme oss ut av flyet. På flyet hadde vi fått utdelt to skjema som skulle fylles ut.

Når vi kom inn i terminalen var det først i kø for å få skjekket vaksinasjonskortene, siden videre til neste kø der det var passkontroll og skjemaene skulle leveres. Det var da vi fikk beskjeden som fikk svetten til å sprute fra panna til Kenneth. ”If you dont have an address for where you going to stay in Ghana, then we can`t let you in to the country”. ”But we dont have the address!” svarer en stresset Kenneth, hvorpå han får svaret “Then we have to send you out of the country again”. Stressrefleksen til Kenneth slo inn med full styrke og det rant fra pannen han så en nesten skulle tro noen stod med en vannkanne og helte vann ned i hodet på han!

Så vi måtte gå ut av køen og startet en desperat jakt på å få tak i nummeret til Kofi, vår kontaktperson her nede i Accra. Bemerk, undertegnede var på dette tidspunktet like rolig og smilte like stort fordi hun endelig var kommet til Ghana (men i andres øyner så jeg nok ut som en liten andunge som var kommet bort fra moren sin).

Kenneth slo på 3Gen på telefonen sin for å komme seg inn på mailen hvor vi hadde liggende Kofis telefonnummer, slik at vi kunne ringe han og få adressen. Etter et minutt fikk han melding fra telenor om at tjenesten så langt hadde kostet 349,-, etter 30 sekunder fikk han en nymelding om at det så langt hadde kostet 699,-, og etter nye 30 sekunder en ny melding om at nettet på telefonen var blitt sperret for grensen for bruk av data var nådd.

Kenneths stressnivå nådde nye høyder, hvordan i he**** skulle vi ordne opp i dette? Kom vi til å bli sendt tilbake til Istanbul? Jeg var fortsatt rolig og tenkte for meg selv, det går nok bra, det ordner seg jo alltid til slutt! Så vi begynte å ringe rundt til de hjemme for å finne noen som kunne logge seg på nett for oss, heller ikke denne planen fungerte. Men, mens jeg snakket med min mor gikk Kenneth bort for å snakke med en grønnkledd vakt, han ble med Kenneth tilbake for svare på noen spørsmål. Mens han hjalp oss ringte Kenneths telefon, og da vakten fikk se at det var en iPhone 5 Kenneth holdt i hånden fikk pipa plutselig en annen låt! ”Wow! Is that an iPhone 5?! Ok, you are my friends no, come here, I will help you!”, og vips var vi gjennom kontrollen (etter å ha avlagt fingeravtrykk av alle fingrer).

Puh, endelig! Men neida, prøvelsene stod i kø for oss på flyplassen, Kenneth skulle nok ikke slutte å svette helt enda.  Nå var det til bagasjebåndet for å hente koffertene som stod for tur, og der stod det menn i gule vester som var litt for hjelpsomme. De løftet koffertene på en tralle for oss og la avgårdere videre gjennom terminalen, vi hang etter som to slips og skjønte ingen ting.

Så kom vi til Kenneths neste stressprøvelse. Neste stopp var nemmelig en skjekk av bagasjen i tollen. I Ghana er det lov å ta med 200 sigaretter i landet, men siden Kenneth er livredd for at røyken her ikke er bra nok hadde han med seg 1000(!) sigaretter. Vakta slengte en av Kenneths kofferter opp på en disk og ba han åpne den. Da hun var ferdig forventet vi at resten også skulle skjekkes. Men nei, vakta skjekket bare den og sendte oss videre. Kenneths sigaretter var reddet!

Men mannen i gul vest trillet fortsatt vogna med kofferter og nå begynte han å kreve penger. Alt vi hadde var 10 euro og 10 tyriske lirer, noe som var langt i fra bra nok for denne mannen og hans kammerat, de maset om mer. Hva skulle vi nå gjøre? Hvordan skulle vi komme oss unna denne?

Vi kom inn i ankomsthallen der det stod mennsker med skilt med navn på passasjerer på, men fortvilende nok (også selvfølgelig nok) fant vi ingen med vårt navn. Vi gikk ut men fant heller ingen der. Og mennene med de gule vestene fortsatte å mase om penger. Stress, stress, stress!!! Så vi gikk inn i hallen igjen og da hører og ser vi en mann med et stort glis rope ”Kenneth! Gynn!” . Puh! Kofi! Vi var reddet!

Hadde ingen flere bilder fra hendelsen, så legger ved et bilde av Kenneth som ble tatt før han begynte å stresse:

Så historien fikk atter en gang en lykkelig slutt, vi kom oss trygt inn i bilen og ut til huset hvor vi skal bo (som overgikk alle forventninger). Moralen i historien blir, ha ALLTID med telefonnummer og adresser, IKKE stol på teknologien.

Som dere sikkert skjønte har vi nå fått nett i huset, så nå kommer det jevnlig (vi satser på at nettet holder) oppdateringer her.

-Gunn