May you live happily ever after, amen. AMEN!

I dag har vi vært i bryllup! Eller fra gammelt av var det vi i dag deltok i et bryllup, men nå er det mer en forlovelsesfest, så kommer kirkebryllupet dagen etter. Men det er ikke nødvendig med et kirkebryllup i tillegg, å skrive under på et papir etter forlovelsesfesten er gyldig det og.

Første steg er at brudgomens familie må komme til brudens familie å spørre om "å få plukke den vakre blomsten" de har hørt bor der til sin sønn. De får da en liste over gaver de må kjøpe og beskjed om å komme tilbake når dette er i orden. Bruden og brudgommen er ikke med der, selv om dette er gjort ut i fra deres ønske, det er ikke et arrangert ekteskap. Når de så har fått tak i alle gavene, dette kan ta noen måneder, møtes de igjen for å bli godkjent av brudens familie, det er dette som er forlovelsesfesten.

Vi kom til en flott pyntet hage der festen skulle foregå. Det var satt opp to telt, i det ene har stolene pyntet med blå sløyfer og i det andre med rosa, brudegommens og brudens sider. I midten var det satt opp to sofaer mot hverandre med et bord i mellom, der skulle bruden og brudgommens familie sitte og "forhandle". Når alle gjesten og brudens familie hadde satt seg kom brudgommens familie dansende inn med gaver, plasserte gavene på bordet og satte seg i sin sofa.

Hagen, de kan dette med "pomp og prakt". Vi satt på brudgommens side

Brudgommens familie på vei inn

Brudens familie til venstre, brudgommens til høyre

Nå som alle var kommet, brud og brudgom er ikke til stede enda, kan forhandlingene begynne. Her overrekkes gaver og det snakkes om hvorfor brudens familie burde takke ja til tilbudet om å gifte bort datteren sin til akkurat denne familiens sønn. Det hele er egentlig bare et skuespill, saken er allerede avgjort. Det spøkes, synges, bees til gud og diskuteres. Hver familie har med en talsperson for sin familie.

Brudens tante og brudgommens onkel er talspersonene

Når brudens familie er fornøyd med gavene og ordene fra brudgommens familie ber de om å få se på brudgommen. Han bringes inn med musikk og dans og må håndhilse på brudens familie.

Etter å ha tatt mannen i godt øyesyn (talskvinnen for bruden kjente til og med etter om rupen var stram nok) og snakket med han får han beskjed om å sette seg med familien sin. Nå spør de om å få se bruden. Tradisjonelt bringes det nå frem først en jente som ikke er bruden så brudgommens familie må si "nei deter ikke henne", så en til før de endelig får møte bruden. Men bruden i dette bryllupet befant seg i USA (!) så det skulle bringes frem et bilde av henne, men det var dessverre ikke kommet fra leverandøren, så vi fikk aldri sett hvordan hun så ut. At bruden eller brudgommen ikke er tilstede er ikke noe problem, det kan til og med holdes bryllup uten at noen av dem deltar, de må bare reise til ambasaden i det landet de er i og skrive under på papirene. 

Det ble sunget litt mer og snakket om betydningen av kjærlighet, tullet med bryllupsnatten og hvordan de burde sove som mann og kone. Så var det avgjort, brudens familie godtok brudgommen!

Dette er greit å gjøre bryllupsnatten!

 Så var det tid for mat! Først gikk du rundt med forrett, gizzard og  vårruller, og drikkevarer. Som Kenneth sa "deter jo mer drikkevarer her enn på polet jo!", det var nok å velge i. Under forretten ble det også delt ut gaveposer til gjestene. Hva gizzard er? Jo det fant vi ut nå att er en av hønens matsekker......

Så var det hovedretten, et koldtbord med ghanesisk mat. Salater, kylling, tre typer ris, fisk, fufu ++. Kenneth var redd for at han ikke skulle klare å spise det han hadde på til seg, så han endte opp med bare ris og kylling.....

Etter maten ble det holdt en avsluttene bønn som ønsket det nygifte paret lykke. Så var festen over! Eller, de som ville kunne bli og feste til dagen etterpå, men det var mange som reiste hjem etter maten. Vi var blant dem. Det hadde selvfølgelig vert gøy å vert og opplevd selv festen og, men det vi fikk være med på var virkelig gøy det og! Vi er veldig takknemlige og glade for at de tar oss med på slike begivenheter!

Når vi kom hjem måtte vi jo selvfølgelig se hva som befant seg i gaveposene.

Her var det alt fra vaskebalje til miniatyr av Eifeltårnet til flaskeåpner til såpe!

- Gunn

Wo ho te sen?

Hvis noen i Ghana stiller det spørsmålet, skal du svare "Me ho ye". På norsk er dette "Hvordan går det?" "Bare bra!". Vi har begynt å lære litt av det lokale språket Akan, men bare noen småstrofer. Egetnlig er det bare den nevnte og så ordet "Medase" som betyr takk, og "Etsjena" som vi har nevnt tidliger som betyr "i morgen". Men vi skal nok lære litt mer etter hvert!

Det ikke egentlig ikke noe problem at vi ikke snakker språket, for de aller fleste her kan snakke engelsk. Men det hender seg innimellom, spesielt når de diskuterer, at de slår over til lokalspråket og da sitter vi der som to store spørsmålstegn.

Vanskelig å finne et relevant bilde. Men her er et bilde av en bakrute, veldig
mange har en tekst der og ofte er den skrevet på lokalspråket

Det som er litt morsomt er at de har navn etter hvilken ukedag de er født på! Hver ukedag har et eget navn som du får til for- eller mellomnavn. Et eksempel er Kofi Annan, han heter Kofi fordi han er født på en fredag. Vi tøyset jo mye før vi reiste om hvordan det skulle bli med mitt navn (Gunn) her nede, men det løste seg jo lett, klarer de ikke si Gunn sier jeg bare at de kan bruke "Ghananavnet" mitt! Jeg er født på en fredag, så mitt "Ghananavn" er Afia, Kenneths navn er Kobla.

Lurer du på hva ditt "Ghananavn" er? Vell her er en liste over ukedagene med tilhørende gutte- og jentenavn:

Ukedag                          Gutt                       Jente
Mandag                          Kojo                        Ajoa
Tirsdadg                     Kobla/Cobby          Abena/Abira
Onsdag                          Kwaku                  Akua/Aku
Torsdag                        Yao/Yaw                Yaa/Yaya
Fredag                           Kofi                        Afi/Afia
Lørdag                         Kwame                       Ama
Søndag                     Kwashie/Kosi           Akosua/Aksu

Afia & Kobla! Tatt en av de første dagene her

I dag fikk vi forresten igjen for at vi gjorde narr av den ustabile strømmen her nede. Da vi våknet i dag var strømmen borte, og den kom ikke tilbake før kl 19! Så da jeg skulle lese litt etter middag var det frem med hodelykten! Og at vi har en hodelykt her kan vi takke Kenneths venner for som ga han et "survivalkit" i gave før han dro, den har vi virkelig fått bruk for!

- Gunn

Internett, strøm og vann

Ja alle har vel fått med seg hvordan veien til internett har vært. Men for dere som ikke har fått det med dere skal vi gi en liten forklaring på det nå. For så "avhengige" av sosiale medier som vi er så var internett noe av det første vi skulle ordne når vi kom ned hit. Det var allerede installert modem i huset fra før så det skulle bare være å åpne abbonementet igjen. Så vi betalte Francis (huseieren) 200 Cedi (600 NOK) som skulle dekke internett abbonementet i 30 dager. Ja det er ikke billig for nett her ihvertfall. Den første dagen vi kom fra introduksjon på CAS gledet vi oss til og komme hjem og lage blogg innlegg og få litt kontakt med omverdenen, men den gang ei. Det var vist noe feil et eller annet sted så det måtte sendes feilmelding til Vodaphone som leverer linjen. Jeg selv var litt usikker på koplinger og lignende og utfra dette bildet mener jeg at jeg hadde god grunn til det.

Og dagene gikk, hver dag vi kom hjem fra CAS var vi like spente på om det fantes noe nett, men det gjorde det ikke. Etter ca en uke fikk John (husverten) beskjed fra Vodaphone om at fristen deres på mottak av klage var 9 dager, også var det 5 dager med behandlingstid etter det. Ja ja her var det bare til å gå på apoteket og kjøpe tålmodighetskrem for som nevnt tidligere er Ghaneserne glad i utrykket etsjena noe vi virkelig har fått erfare. Skjer det ikke noe i dag så skjer det KANSKJE i morra.

Og innimellom slagene har vi gjentatte ganger vært strømløse enten i hele huset eller noen ganger halve, andre ganger uten strøm i stikk kontakter og vi har også opplevd å bare ha lys. Så det er mye rart som skjer her i Ghana. Det heter seg at noen ganger er det for lite strøm på nettet til og forsyne hele huset så da forsvinner litt mens andre ganger alt. Vi har ikke telling på hvor mange ganger det har vært håndtverkere her for å fikse både det ene og det andre, men likevel storkoser vi oss og er fornøyde.

Men når det er noe galt med strømmen så er det en forferdelig lyd i inntaksboksen, når du hører denne lyden kontinuerlig dag som natt i 3 dager som er det lengste vi har opplevd så lurte vi på om det ble mental sykehus neste, men heldigvis slapp vi unna med skrekken.

Legger ut en liten snutt så dere kan høre selv.

Det tok ca 14 dager før alt var på stell både med internett og strøm etter uttalige telefoner og mailer til Vodaphone (som John tok seg av) og mang et besøk av elektrikker. Så da måtte det selvfølgelig skje noe nytt, og da våknet vi en morgen og tror dere ikke da at vannet var borte..

Men det var bare til og legge frustrasjonen til side for som vi har hørt mange ganger siden vi kom hit.. Og det har vi absolutt lært oss å forstå at Afrika er ikke som hjemme...

-Kenneth-

Endelig!

Etter mye om og men, frem og tilbake, opplastning og feilmeldinger har vi endelig fått til å laste opp video her og! Så her er en liten snutt fra lørdagens konsert som dere kan titte på men dere venter på neste blogginnlegg.

Shai Hills Resource Reserve

21.september 1909 ble Kwame Nkrumah, Ghanas første president, født. 21/09 er derfor en nasjonal fridag kaldt Founders day, og flaks for oss er 23/09 en forlengelse av founders day. Det har altså vert en nasjonal fridag her i dag, og den har vi brukt i Shai Hills Resource Reserve.

Shai Hills er nærmeste viltreservat til Accra. Det består av 52 kvadratkilometer savanne som utgjør hjemmet til minst 175 fuglearter, 31 ulike arter av pattedyr og 13 forskjellige arter av reptiler. I åsene rundt om i parken ligger det grotter. I løpet av vårt besøk så vi bavianer, antiloper, struts og forskjellige fugler.

Antilopekalv

Antiloper, ikke så lette å se, men de er der

Vi gikk litt inne i grottene der det bor flaggermus. Vi så dem ikke men kunne høre og absolutt lukte de.

- Gunn

African Handicrafts Market og konsert med ZohZoh

Hver fredag er det livemusikk på nabotomta der det er en pub/restaurant/dagligvarebutikk/frisør/barbershop/bakeri/bensinstasjon. Her møtes alle og tar et par øl, skravler, danser og ler. (Siden alle her tilbringer søndagen i kirken er det fredag som er det store festdagen her nede, man kan jo ikke komme fyllesyk i kirken!) Så her tilbringer vi altså fredagskveldene sammen med John og Mary (naboene våre) og deres venner. Alle er veldig hyggelige og har tatt godt imot oss her.

Bildet er tatt med mobilkamera, så det er litt dårlig kvalitet, men her er altså stedet.

På lørdag var det lite sol, så i stedet for å dra på stranden dro vi inn til Central Accra for å gå på et African Handcrafts Market. Vi har roset befolkningen her for at de ikke er masete mot turister og for at vi får gå i fred uten noe stiming når vi er ute. Til vi kom hit. Det de rett og slett har gjort er å plassere alle de som maser og stimer på et og samme sted! Vi gikk en stund i full forvirring og ble dratt med hit og dit for å se på ditt og datt. Men når vi fikk samlet oss litt og klarte å overse/-høre alle som ville ha oppmerksomhet var dette virkelig et stilig sted!

Alt som blir solgt her er håndlaget og det var alt fra smykker og vesker til klær til ryttmeinstrumenter til trefigurer osv osv. Siden vi er "oboruni", hvit mann, er den første prisen de sier fire ganger mer en den reelle prisen, så her må det prutes for harde livet! Noe Kenneth klarte veldig fint men jeg var heller dårlig på...

Her fikk (rette sagt ble tvunget) til å prøve det de solgte. Kenneth fikk prøve et "nydelig" skjerf og et rytmeinstrument. Jeg spilte en omgang med et Oware, et veldig populært spill som ligner på Kalaha, i et av treskjærerverkstedene.

På kvelden var vi med John på en konsert inne i sentrum. Artisten vi skulle se heter ZohZoh og hans mest populære sang heter "I wont shit". Mannen kunne virkelig å underholde! Han danset og herjet oppe på scenen og fikk virkelig liv i publikumet.

ZohZoh

Det var en stor opplevelse! Stemningen, menneskene, rytmen, musikken, ALT var bare helt utrolig gøy. Folk danset, tøyset, sang og ropte. Vi kom frem til at vi tror ikke ordet flaut finnes verken som ord eller følelse her nede, menneskene har virkelig ingen hemninger! Alt i alt, det var en veldig morsom kveld og jeg tror jeg forelsket meg litt, nei mye, i Ghana. (Vi prøvde å legge med en film fra konserten, men det gikk ikke...)

Søndagen er ikke så mye å fortelle om, avslapping ved bassengkanten, svømming og god mat. 

- Gunn

Arbeidsplassen

Ja da er tiden inne for å presentere arbeidsplassen vår de neste 13 ukene.

Vi startet allerede på mandagen etter at vi kom ned med omvisning på CAS (dagsenteret). Vi var der i ca 3 timer og ble vist rundt og fikk litt info.

Tirsdag og Onsdag var vi på universitetet for et lynkurs i skikk og kultur her i Ghana. Dette foregikk bl.a på kontoret til Mr.Abrefa, der var det mildt sagt haugen på med papirer!

CAS

Torsdag var første ordentlige arbeidsdag, den hadde vi på CAS. Der kommer gatebarna av seg selv på morgenen. Dagen starter klokka ni og varer til halv fire både for barn og voksne. Tilbudene på dagsenteret er mange. De har korte skoleøkter som inneholder lesing og skriving av engelsk og enkel matte. Det er mange av disse barna som aldri før har gått på skole, derfor enkelt nivå.

De har også sports games 2 ganger pr.uke. Da sparkes det fotball, spilles Ludo (med Afrika regler), stigespill etc. Ludoen er forresten veldig populær så fort barna har mulighet og det finnes 2 brett som ofte er opptatt.

Datarommet brukes til enkel læring og spilling 1-2 ganger pr.uke. også her er spilling veldig populært.

Det er også kokkelering som foregår her hvor det bakes for det meste kaker som selges for å skaffe inntekter. Drama klasse er det også 1 gang pr. Uke der det øves på forestillinger som fremføres fredager.

Det er også eget snekkerverksted, systue og frisørsalong som er åpent og bemannet stort sett hele tiden.

Fredager er den store dagen på CAS, det merkes også på oppmøte av barn. Da starter dagen med tegning og fargelegging noe barna synes er stor stas. Og de elsker og herme etter Gunn og meg både med samme farger som vi bruker og de samme tegningene. Etter en og en halv time med dette er det dans, sang, lek og moro samt fremføring fra dramatimene. Også avsluttes dagen med at barna dusjer og vasker klær (det kan også gjøres hver dag).

SAID

Street girls aid er en plass for unge gravide og/eller mødre. Vi fikk omvisning der også, men var nok litt uheldige med dagen vi kom for da var det prøve eksamener i afrofletting, pedikyr og manikyr så vi fikk ikke sett så mye av hverdagen der. Men det er mye av det samme konseptet med aktiviteter for barna og prøve å få dem rustet til og kunne starte en egen butikk. Her finnes det også et rom hvor mødrene kan sette fra seg barna hos en voksen som tar vare på dem mens de selv er på aktiviteter.

FIELDWORK

Tirsdag denne uken fikk vi være med Patience en av fieldworkerne ved CAS ut på oppdrag. Da besøkte vi gatene der barna sov og oppholdt seg når de ikke var på CAS. Hennes jobb var også å rekruttere nye barn som ikke hadde hørt om CAS eller av andre årsaker ikke var der. Det var noe som gjorde inntrykk på oss begge to. Da så vi litt av den virkelige hverdagen til barna.

Her er et av stedene de sover

Patience ville også at vi skulle ta oss tid en fredag kveld for å se. Det var da vi fikk se den ”tøffe” virkeligheten. Men da måtte vi ha med oss det hun kalte ”bodyguard” som kan eksempelvis være politiet mot at dem fikk litt betaling, så det må vi finne tid til.

HOPELAND

Hopeland er et sted hvor barna blir sendt til dersom de er motivert og kvalifisert for å komme seg bort fra gata. Det var et stort senter som lå litt utpå ”landet”. Der bodde de med bemanning 24/7. Mye av det samme opplegget også her som de andre stedene. Lære seg basic frisørkunnskaper, sying o.l for å kunne tjene egne penger. Her fikk de også penger for å kjøpe egen mat som de tilbereder selv. Tilskuddet til hvert enkelt barn var 1 Cedi (3 norske kroner) pr.dag. Det var alt de fikk, så de fleste spiste bare en gang om dagen.

Programmet for dagen så slik ut, fra 9-11 var det undervisning av forskjellige kategorier. Fra 11-13 var det Siesta (fritid) og fra 13-15 mer fellesundervisning. Og på hopeland hadde dem også Tv stue hvor de kunne se TV eller film som var åpen fra 15-22 og kl 22 var det sengetid for alle. Her bodde guttene og jentene i hver sine brakker. Rommene inneholdt 5 køyesenger med plass til 10 personer.  

- Kenneth -

Her bor vi!

Nå skal dere få se hvordan vi bor! Jeg hadde lyst til å lage en litt morsom film for å presentere huset, type "Hallooooo bloggen!" eller "Welcome to MTV Cribs", men da kom det høylytte protester fra Kenneth. Så dere får nøye dere med noen bilder.

Her er altså huset, stort og flott! Kan tro vi var store i øynene da vi kom frem hit!

Kjøkkenet. Med gasskomfyr, uten oppvaskmaskin.....

Stuen i 1.etasje

TV-stuen i 2.etasje. Her er det en liten veranda på utsiden.

Min prinsesseseng! Myggnetting har vi begge to over sengen, men Kenneth lo godt da jeg gikk og kjøpte meg rosa sengetøy i tillegg.

Takterrassen i 3.etasje. Det er her vi tilbringer de fleste ettermiddagene våre.

Har ikke med noen bilder av badene, siden det er jo ikke akkurat så veldig interessant. Kunne jo selvfølgelig brifet med at vi har badekar på badet i 2.etasje, men siden det ikke finnes varmtvann i kranene her så kommer det nok ikke til å bli brukt, og da er det jo ikke så mye å skryte av heller...

Oij! Nå holdt jeg på å glemme Frank!

Detter er Frank, husdyret vårt!

- Gunn

Naive og mindre lure....

..var vi da vi trodde det var bare å spasere gjennom passkontrollen og inn i Ghana. Dette er historien om da naive Gunn og Kenneth, uforbredt for komplikasjoner, skulle ut av flyplassen i Accra.

Flyturen fra Istanbul var på syv timer, og siden ”kinoen” på flyet ikke virket ble det en veldig lang og kjedelig tur. Vi var derfor kjempeglade da vi landet i Accra før tiden og endelig kunne komme oss ut av flyet. På flyet hadde vi fått utdelt to skjema som skulle fylles ut.

Når vi kom inn i terminalen var det først i kø for å få skjekket vaksinasjonskortene, siden videre til neste kø der det var passkontroll og skjemaene skulle leveres. Det var da vi fikk beskjeden som fikk svetten til å sprute fra panna til Kenneth. ”If you dont have an address for where you going to stay in Ghana, then we can`t let you in to the country”. ”But we dont have the address!” svarer en stresset Kenneth, hvorpå han får svaret “Then we have to send you out of the country again”. Stressrefleksen til Kenneth slo inn med full styrke og det rant fra pannen han så en nesten skulle tro noen stod med en vannkanne og helte vann ned i hodet på han!

Så vi måtte gå ut av køen og startet en desperat jakt på å få tak i nummeret til Kofi, vår kontaktperson her nede i Accra. Bemerk, undertegnede var på dette tidspunktet like rolig og smilte like stort fordi hun endelig var kommet til Ghana (men i andres øyner så jeg nok ut som en liten andunge som var kommet bort fra moren sin).

Kenneth slo på 3Gen på telefonen sin for å komme seg inn på mailen hvor vi hadde liggende Kofis telefonnummer, slik at vi kunne ringe han og få adressen. Etter et minutt fikk han melding fra telenor om at tjenesten så langt hadde kostet 349,-, etter 30 sekunder fikk han en nymelding om at det så langt hadde kostet 699,-, og etter nye 30 sekunder en ny melding om at nettet på telefonen var blitt sperret for grensen for bruk av data var nådd.

Kenneths stressnivå nådde nye høyder, hvordan i he**** skulle vi ordne opp i dette? Kom vi til å bli sendt tilbake til Istanbul? Jeg var fortsatt rolig og tenkte for meg selv, det går nok bra, det ordner seg jo alltid til slutt! Så vi begynte å ringe rundt til de hjemme for å finne noen som kunne logge seg på nett for oss, heller ikke denne planen fungerte. Men, mens jeg snakket med min mor gikk Kenneth bort for å snakke med en grønnkledd vakt, han ble med Kenneth tilbake for svare på noen spørsmål. Mens han hjalp oss ringte Kenneths telefon, og da vakten fikk se at det var en iPhone 5 Kenneth holdt i hånden fikk pipa plutselig en annen låt! ”Wow! Is that an iPhone 5?! Ok, you are my friends no, come here, I will help you!”, og vips var vi gjennom kontrollen (etter å ha avlagt fingeravtrykk av alle fingrer).

Puh, endelig! Men neida, prøvelsene stod i kø for oss på flyplassen, Kenneth skulle nok ikke slutte å svette helt enda.  Nå var det til bagasjebåndet for å hente koffertene som stod for tur, og der stod det menn i gule vester som var litt for hjelpsomme. De løftet koffertene på en tralle for oss og la avgårdere videre gjennom terminalen, vi hang etter som to slips og skjønte ingen ting.

Så kom vi til Kenneths neste stressprøvelse. Neste stopp var nemmelig en skjekk av bagasjen i tollen. I Ghana er det lov å ta med 200 sigaretter i landet, men siden Kenneth er livredd for at røyken her ikke er bra nok hadde han med seg 1000(!) sigaretter. Vakta slengte en av Kenneths kofferter opp på en disk og ba han åpne den. Da hun var ferdig forventet vi at resten også skulle skjekkes. Men nei, vakta skjekket bare den og sendte oss videre. Kenneths sigaretter var reddet!

Men mannen i gul vest trillet fortsatt vogna med kofferter og nå begynte han å kreve penger. Alt vi hadde var 10 euro og 10 tyriske lirer, noe som var langt i fra bra nok for denne mannen og hans kammerat, de maset om mer. Hva skulle vi nå gjøre? Hvordan skulle vi komme oss unna denne?

Vi kom inn i ankomsthallen der det stod mennsker med skilt med navn på passasjerer på, men fortvilende nok (også selvfølgelig nok) fant vi ingen med vårt navn. Vi gikk ut men fant heller ingen der. Og mennene med de gule vestene fortsatte å mase om penger. Stress, stress, stress!!! Så vi gikk inn i hallen igjen og da hører og ser vi en mann med et stort glis rope ”Kenneth! Gynn!” . Puh! Kofi! Vi var reddet!

Hadde ingen flere bilder fra hendelsen, så legger ved et bilde av Kenneth som ble tatt før han begynte å stresse:

Så historien fikk atter en gang en lykkelig slutt, vi kom oss trygt inn i bilen og ut til huset hvor vi skal bo (som overgikk alle forventninger). Moralen i historien blir, ha ALLTID med telefonnummer og adresser, IKKE stol på teknologien.

Som dere sikkert skjønte har vi nå fått nett i huset, så nå kommer det jevnlig (vi satser på at nettet holder) oppdateringer her.

-Gunn

Etsjena etsjena!

Etsjena betyr i morgen, et OFTE brukt ord her i Ghana. Men i morgen betyr ikke i morgen som hjemme. Neida, i morgen er minimum 2 dager frem i tid, gjerne 5-9 dager frem i tid. Så wifien vi ble lovet forrige søndag skulle komme "i morgen" er altså enda ikke på plass. Det har derfor ikke vert noen mulighet for oss å f¨å publisert noe her på bloggen. Akkurat nå sitter vi ved bassengkanten ved at hotell og har derfor wifi og kan gi dere en kort oppdatering. En mer grundig historie om hva som har skjedd til nå for vi ta når nettet i huset er på plass (Gudene må vite når det blir). Nettet her er også for dårlig til at vi får lagt ut bilder nå, så det må nok også dessverre vente...

Så altså, vi har det veldig bra! Huset vi bor i er veldig stort og fint og ligger i øst-Accra i et veldig trygt område. Huset ligger 28 km fra CAS, arbeidsplassen vår, men på grunn av dårlige veier, en helt merkelig infrastruktur og mye trafikk tar det oss 1 time og 30 minutter å reise til jobb. På arbeidsplassen er de veldig hyggelige og snille, vi kommer nok til å trives godt der.

Vi trives generelt veldig godt her i Ghana. Menneskene er hyggelige og tar godt vare på oss, de er veldig gjestfrie. Det er helt i slutten av regntiden her nå så det kommer noen regnbyger innimellom og det er ellers ofte overskyet. Temperaturen ligger på mellom 26 og 28 grader hele døgnet, men selvsagt mer i solsteiken. Når vi sier vi synes det er varmt her, ler ghaneserene av oss, de synes det er kaldt! Vi går en varmeretid i møte.

Dagene våre går veldig i ett. Vi har hatt to dager med introduksjonskurs i ghanesisk skikk og kultur, hva vi lærte der kan vi fortelle i et eget innlegg. Eller så har vi jobbet. Om kveldene sitter vi på takterassen og nyter livet. Alt i alt er livet rimelig herlig her nede!

Vi lover å komme med bilder og mer detaljerte historier så fort vi har nett i huset!

- Gunn

Istanbul oppholdet

Vi lander på Akturk flyplass kl 17.00. Vi er vel litt fornøyde med at vi slipper og vente på koffertene for dem blir liggende til i morgen da vi skal videre til Accra. Men det er selvfølgelig et hav av mennesker på flyplassen, og hva betyr det? Jo selvfølgelig kø, og ikke bare en, men to. Første køen er for å kjøpe visum, selv om vi bare skal være i et døgn. Og neste er passkontrollkø som er så lang at langt virker kort??? Definer den som kan...

Når vi først kommer ut av den plassen (the terminal) hvor man ikke bør ha agorafobi, skal vi lete etter en buss som skal kjøre oss til hotelet vi skal tilbringe natten. Vi spaserer opp og ned, frem og tilbake å finner busser som skal til alle Istanbul`s hoteller bortsett fra vårt, så det ender med en taxi istedenfor. Der ender det med at vi blir "lurt" for første, men mest sansynnelig ikke siste gang på turen. For han sjåføren mente at tyrkiske lire var mer verdt enn Euro (noe som selvfølgelig ikke stemmer) og siden vi hadde bare Euro skulle sjåføren regne det om for oss. Så det førte til at en tur som kostet 5 tyrkiske lire regnet han om til 15 Euro, så han hadde regnet motsatt av virkeligheten, og ikke nok med det men vi fikk tilbake  5 tyrkiske lire etter å ha levert 20 Euro... Så han sjåføren tok nok kvelden og inviterte kona si på middag umiddelbart...

Ankomsten på hotellet går greit og vi spaserer blide og fornøyde opp til rommet, slenger oss ned på sengen for å oppdatere oss litt på facebook, snapchat og diverse. Da finner vi ut at WiFi i Tyrkia ikke er helt det samme som i Norge....

Vi kunne gjerne komme ned i resepsjonen og hente kabel, men hvor i alle dager skal vi plugge inn den i Iphonen???

Da kom Gunn med et lurt forslag om at vi skulle ta en seightseeing i Istanbul, så vi trasker bort til trikkestasjonen rett ved hotellet og kjøper oss "trikkebilletter"

Vi fant oss en flott gate restaurant for å få i kroppene litt føde og veske. Vi prøvde oss på og bestille en Efes men det hadde dem ikke. Så det endte med en flaske vann i Gunn størrelse....

Hjemturen med trikken var derimot ikke i Gunn størrelse, hun måtte stå på tå for å rekke opp til håndtakene...

Vel tilbake på hotellet skulle vi ta kvelden, men oppdaget først en artig finesse på toalettene her i Tyrkia

Vi oppdaterer vår spennende reise med jevne mellomrom når det finnes tilgjengelig nett.. På gjensyn

-Kenneth-