Siste nytt fra sør

Beklager lite blogging i det siste, men jeg er dataløs ig Kenneth er giddasløs, så da blir det vist sånn. Men her er en liten oppdatering på høydepunkter som har skjedd siden sist.

Onsdag forrige uke var vi med sykepleierne til SOS barnebyer der de hadde to uker med praksis. Det var et veldig fint sted med flotte idealer. Her hadde de plass til 150 barn, 15 hus med 10 barn og en "mor" i hvert. 

Fredag inviterte vi til rooftopparty! Eller vi (inkludert sykepleierne) inviterte egentlig bare Cecilie, Benita, Maxwell og Adam (en taxisjåfør vi blitt godt kjent med), de resterende 10 inviterte seg selv. Da ble det sang, dans og latter til de sene morgentimer! For enkelte vell og merke. Afrikanerene tåler veldig dårlig alkohol, en øl så er de brisen, to så er de drita. Så det ble litt spying og noen som gikk hjem før elve faktisk. Afrikanerene tror foresten at vi nordmenn tar en pille før de begynner å drikke alkohol som gjør at vi kan drikke så mye!

Kobla, Cecilie & Kenneth, en av tre ser i kameraet, det er ikke dårlig!

Adam i farta!

På lørdag sov vi lenge (for en gangs skyld!) før vi dro til afrikamarkedet for å gjøre oss ferdige med resten av julegavene. Det er mange som bør glede seg til jul i år altså! Søndag var det feststemning ved frukostbordet! Elisabeth (sykepleier) fikk nemlig moren sin på besøk lørdag kveld og hun hadde med MASSE norsk mat til oss! Brødskiver med makrell i tomat eller leverpostei kjentes som ren luksus denne morgenen. Åse, moren til Elisabeth, hadde i tilleg til pålegg også med 4 bokser fiskeboller og 5 bokser kjøttboller, to deilige middager vi har kost oss med denne uka. 

Denne uka har vi ikke fått vert på jobb. Jeg har vert syk hele uka og måtte i dag innse at det var på tide å ta en malariatest. Men, det viste seg at det finnes hjemmetester, en trenger ikke å gå til lege! Så jeg og Lona, som også har vert syk siden mandag, fikk kjempet oss ut av sofaen og tuslet bort til apoteket over veien for å få kjøpt tester. Det viste seg at de ikke hadde, men det var ikke noe problem! Han bare ringte noen, så kom det ei dame med to tester etter 10 minutter! Virkelig behjelpelige og vennlige mensker her. Så traska vi hjem igjen, stakk et hull på langefingeren, drypper en dråpe blod ned på testen og startet på den spennende ventetiden. Etter 15 minutter var resultatet klart, testen var negativ (for oss begge)!

Foresten, må slenge med en historie fra søndagen før jeg tar kvelden! På søndag reiste vi på La Palm for å spise god mat og avlegge et lite besøk på kasinoet. Kinarestauranten der er sånn at vi sitter rundt stekeplatene og ser på at kokken lager mate, veldig stilig!

Flambert biff!

Etter god mat og gevinst på kasino (den delen gjaldt selvfølgelig Kenneth) var klokka slangen for å dra hjem og vi kommer nå til historiens høydepunkt. Taxien vi fikk huket ute ved veien var en stakkarslig gammel skrøpelig ting, men man tager hva man haver, så vi satte oss inn. Etter to minutter hadde vi kjørt bensintørt! Så da var det ut av taxien og inn i en ny. Og vi gikk frå dårlig til værre når det kommer til standard. Døra satt ikke fast, så vi fikk beskjed om å ikke lene oss mot den, setene hadde sunket en halvmeter og Kenneth hadde et flintstonehull ved beina. Men vi kom oss trygt hjem den kvelden og!

- Gunn

Et hårete innlegg

Da jeg kom hit til Ghana og Mary fåreslo at jeg burde ta rasta blånektet jeg. NEI, jeg skulle absolutt ikke ha noe rastafletter! Men så kom Cecilie og hun fikk seg rasta etter bare en uke, og det ble ganske stilig. Så da begynte jeg å tenke, kanskje jeg skulle prøve? Etter mye om og men og frem og tilbake i 5 uker bestemte jeg meg til slutt for at jeg måtte prøve. Man kan jo ikke ha vert i Afrika uten å ha prøvd rastafletter! Så på torsdag fikk Cecilie tak i hår til meg og jeg tok turen bort til den lokale rastaflettesalongen. Alle fem sykepleierene og Kenneth ble med som tilskuere.

Først delte de opphåret

Så var det bare å begynne å flette! På det meste var det fem som sto og flettet samtidig

Snaaaart ferdig

Rasta til rompa!

Nesten ferdig, mangler bare å klippe og feste tuppene

De dyppet håret i kokende vann så det skulle feste seg 

Taaadaaa!! 2,5 timer senere fiks ferdig med maaasse rasta

Fletingen tok ikke mer enn 2,5 timer, fort gjort! Så nå går jeg rundt med kjempe rasta og er superfornøyd! Hår og fletting ble til sammen 55 cedi, ca 160 norske. Disse kan holde opp til 4 uker, men siden vi reiser hjem om 3 (snufs...) kommer jeg til å ta de ut før jeg reiser. Men jeg har alle rede kjøpt mer hår, så jeg kommer hjem til Norge med nye rasta!

Kenneth har snakket mye om at han kunne tenke seg dreads, men som vi alle skjønner er det litt vanskelig å få til. Men han må jo fikse litt på sveisen innimellom her nede han og. Det gjør han hos den lokale frisøren borte ved bensinstasjonen. Der får han klipp og barbering for den nette sum av 6 cedi, 30 norske kroner.

Hus i alle himmelens farger

I løpet av alle de timene vi har tilbrakt i bil her nede har vi under oss over at det er så mange av husene som er malt i en eller flere sterke farger. 

Så da vi på den ukentlige fredagsfesten kom i snakk med en som jobber som maler måtte vi bare spørre, hvorfor maler dere husene i flere farger? Han kunne fortelle at ghaneserene er veldig stolte av husene sine. Det å ha råd til å eie et hus er stort her nede. Og siden de er stolte over huset sitt vil de jo også at flest mulig skal se det! De som har råd bygger da i høyden, slik at huset skal synes, men har de ikke råd til flere etasjer så maler de huset i en farge som gjør det ekstra synlig rett og slett!

Bursdagsbarn i Ghana

I går var min 23 års dag og vi hadde lagt store planer for kvelden. Den skulle feires på mexicansk restaurant med god mat og drikke. MEN... På fredag prøvde jeg den lokale fisken, og resultatet ble heller dårlig. Så min bursdag feirert jeg slik:

Ikke helt den bursdagen jeg hadde håpet på. Men litt hyggelig var det like vell. Flere av naboene var innom med kort og gaver, og jeg fikk masse hyggelige meldinger som hjalp litt på selvmedlidenheten min.

Så, det var historien om min bursdag i Ghana. Kulltabletter og spybøtte. Men da skal det vertfall ikke mye til for at min neste bursdag blir bedre!

Stakkars Kenneth er også syk og har vert det en stund. Han var innom sykehuset og fikk antibiotika på fredag. Dessverre ser det ikke ut til at han blir noe bedre, så det kan nok hende det blir en sykehustur til. 

-Gunn

Å bære en baby

Her i Ghana bærer de barna i et tørkle på ryggen. Dette gjør de fra barnet er 3 måneder og helt til de blir for tunge. Det måtte jo selvfølgelig læres! Så jeg fikk "låne" en ti måneder gammel gutt og moren viste meg hvordan jeg skulle feste tørkle.

Det var en følelsesmessig overveldende opplevelse! Det føltes helt naturlig å ha et barn inntil ryggen, som om der var sånn det er meningen vi skal gjøre det. Det var på ingen måte tungt og det føltes over hode ikke utrygt. Om det noen gang skulle skje at jeg får egne barn så vil jeg nok bære de på denne måten!

- Gunn

Mental sykehuset i Accra

I dag har vi vært med sykepleierne på jobb, de skulle besøke mentalsykehuset i Accra. De fem sykepleierne hadde fått med seg et brev fra sykehuset de jobber på til vanlig som en slags "billett" til og få en omvisning, men Gunn og jeg hadde ikke noe så vi var spent på om vi i det hele tatt fikk være med på omvisningen.

Vel fremme skulle det vise seg at å få guidet tur ver ikke så lett, de hadde ikke hørt noe fra sykehuset på forhånd, derfor var det mange telefon samtaler som måtte til før vi til slutt kom inn på et kontor til en mann som var høyt oppe i systemet. Der fikk vi den gledelige nyheten at vi skulle få være med på en guidet tur rundt på sykehuset.

Siden det var strengt forbudt å ta bilder har vi desverre ikke noe dokumentasjon på besøket. Vi ble fortalt at det var 21 avdelinger på sykehuset hvorav 14 var for menn, 6 for kvinner og en for barn.

Vi fikk bare titte innom 7 avdelinger så vi ble nok skånet for mye av det "værste" men allikevel var inntrykkene mange. Det skal sies at jobben de gjør for mentalt syke her nede er overraskende bra sett i forhold til ressursene som finnes og ikke minst på bakgrunn av hvordan mentalt syke blir sett på av lokalbefolkningen.


-Kenneth-

Full fart!

Beklager at det har vert dårlig med oppdateringer uka som har gått. Vi har hatt en travel uke, først i går kveld fikk vi landa og tatt igjen pusten. Derfor vil jeg i dette innlegget prøve å oppsummere forrige uke på best mulig vis.

En representant fra høyskolen, Leif som han heter, har vert her nede denne uken for å påse at alt er bra med oss fire som er her fra HiH. Derfor begynte vi uken med en middag sammen med Leif, Cecilie og Benita. En hyggelig kveld med hyggelige mennesker!

På tirsdag skjedde det ikke så veldig mye  , bortsett fra jobb selvfølgelig, så da fikk Kenneth postet et innlegg om det fine klasseromprosjektet sitt. På onsdag derimot hadde vi store planer, vi var nemmelig invitert på reagenight på Labadi Beach! Men til Kenneth store skuffelse og fortvilelse, for han hadde gledet seg veldig, var det ikke reagenight men dancenight. For som Kenneth har ytret utallige ganger på denne turen, dancemusic og diskotek er det verste han vet! Men, vi hadde det like vell gøy og fikk til og med stiftet noen nye bekjentskaper, der i blant en ghaneser, to brasilianere og en amerikaner.  Alle kolleger med Cecilie og Benita. Å være på stranden etter solnedgang var også en fin opplevelse. Dett var masse mennesker, energi og god stemning (det kan forresten komme av den stinne hasjrøyken som lå som et tykt teppe over stranden på grunn av alle rastaene).

På torsdag skulle vi feire Eileens bursdag. Vi har gjort det til en tradisjon at bursdagsbarnet får bestemme hvor vi skal spise, denne gangen ble det Monsoon, en fin sjømatsrestaurant. Her prøvde jeg krokodillekjøtt og det var overraskende godt! Eileen følte seg også i det tøffe hjørnet, så hun prøvde sverdfisk, var ikke dårlig det heller.

Bursdagsbarnet nærmest på høyre side

Krokodille i brandeysaus

På torsdag var Cecilie og Benita på besøk hos oss på CAS, så på fredag var det vår tur til å besøke dem på deres arbeidsplass. De jobber på New Horison Special School, en skole for utviklingshemmede. Dette var et veldig hyggelig sted. Menneskene var superblide og vi ble tatt godt imot. Fredagskvelden var vi med gjengen fra New Horison ut, da det var farvellfest for den ene av brasilianerene som skulle hjem til Brasil igjen.

Lørdag tok vi turen til en av Accras mange markeder for å kjøpe enda litt mer stoff og blått hår til Cecilie. Har fått ørlite grann dilla på skreddersydde klær og har en del prosjekter pågående. Dette var enda et travelt marked med masse mennesker, lyder og lukter. Heldig vis kom vi denne gangen gjennom opplevelsen uten å bli frastjålet noe. Vi lærte fra forrige hendelse!

En liten brøkdel av markedet

Søndag bestemte vi oss for å gi etter for maset og bli med til kirken, den må jo oppleves den og! Og joda, det skal jeg si var en opplevelse! Her var det skrål med den stemmen du har, klapping i hendene (som i følge presten er sjelens treningsøkt), dans litt, be litt, spille litt trommer, be og skrål litt mer. Desibelen i det låvelignende lokalet var så høy at det er nok ikke umulig at vi kommer til å slite ned hørselen en stund. Men, det måtte oppleves og vi klager ikke (bare gikk, med tillatelse selvfølgelig, før det var ferdig).

Søndagen avsluttet vi på Labadi Beach. Vi hadde nemlig hørt at det foregikk mye der på søndagene etter kirketid og tenkte at vi måtte jo få med oss det og! Men der var det mest mas, kjøp ditt, kjøp datt, sitt her, sitt der, ja dere skjønner tegninga. Jeg og Benita bestemte oss for å prøve å bade litt i havet, og som de to eneste hvite jentene der ute kan jeg rapportere om at vi fikk nok intimkontakt for sikkert to år fremover.

Følte meg overfalt og omringet..

Sånn, da tror jeg dere er sånn passelig oppdaterte på hvordan det går her nede! Satser på å være flinkere til å oppdatere denne uken.

-Gunn